Tyrkia; et land i økonomisk og demokratisk krise
3. mai 2024
av
Aram Zaheri
Fire gutter henger over sykkelstyrene, de følger nøye med på det som utspiller seg i skolegården foran dem. En høyreist mann de kjenner til har akkurat blitt kalt terrorist av den lokale politisjefen. Mannen som nå rasende svarer tilbake, med hevet hånd, var hjemme hos flere av de sist uke. Han hilste på foreldre, tanter og onkler. De voksne snakket med lave stemmer om demokrati og mulig valgfusk. Mannen de følger med blikket er deres parlamentsmedlem i Ankara. Nå prøver han å argumentere seg forbi de væpna vaktene. Jeg ser at guttene tar indre notater, dette er deres hverdag, deres fremtid, dette er Kurdistan.
Tyrkia har minst to sider, den ene som de fleste tenker på når de hører Tyrkia er kanskje Istanbul en storby med masse kultur og historie, som Hagia Sofia, Galatatårne, og fotball. Kalde nordboere lengter til strendene i byer som Alanya, mat, og sol. Dette er det mange forbinder med Tyrkia, og som har ført til at landet er et yndet turistmål.
På den andre siden og som er den siden man ikke hører like mye om, er det en økonomisk krise og inflasjon på over 60 prosent. Den økonomiske krisen er spesielt hard i de kurdiske områdene i sørøst Anatolia. Dette er de samme områdene som bare for ett år siden var rammet av et stort jordskjelv, der over minst 50 000 døde. Inflasjonen var der før jordskjelv-katastrofen og forsterker krisen for de som ble rammet. Over 300 000 leiligheter ble ødelagt, 500 000 hus ble jevnet med jorden, og mer enn 20 prosent av jordbruksproduksjonen ble berørt. Det var i disse områdene jeg og andre internasjonale observatører fulgte lokalvalget, her kommer det aldri offisielle OSSE-observatører.
31.mars var jeg valgobservatør i Mardin-provinsen som grenser til nordlige Syria. i distriktet Kerboran (tyrkisk for Dargeçit). Jeg var invitert sammen med en rekke andre internasjonale observatører av Folkets likestillings- og demokratiparti, forkortet DEM.
Det jeg observerte av det såkalte “tyrkiske demokratiet” viste seg å være alt annet enn et demokrati. Jeg var vitne til hvordan President Recep Tayyip Erdoğan og hans parti Rettferdighets- og utviklingspartiet AKP misbrukte sin makt i de kurdiske områdene.
Allerede på den første skolen jeg besøkte ble jeg nektet adgang til valglokalene av politiet, noe som etter tyrkisk lov er ulovlig. Jeg og den andre valgobservatøren ble grundig studert og fotografert av politiet. Politiet var tilstede ved alle valglokaler, vi ble nektet inngang til samtlige og ble fulgt av to sivile politibiler i over 10 timer. De fulgte også nøye med på tissepause, lunsj og møter.
I de kurdiske områdene ble jeg vitne til mer enn bare en økonomisk krise, en krise som rammer hele landets arbeiderklasse, jeg ble vitne til et skinndemokrati og den totale mangelen på respekt for loven.
Samtlige skoler som ble brukt som valglokalene var omringet av enten tungt bevæpnede tyrkisk politi eller militær og deres store pansrete biler. Flere steder ble folk ulovlig forhindret å delta i valget. Metodene var mange, men av de jeg bevitnet var sjekk av id-papirer i skoleporten (ulovlig), folk ble bedt om å forlate skolegården (ulovlig) bevæpna politi var til stede i valglokalet (ulovlig) og det ble ropt skjellsord til motstander fra lokale AKP-kandidater. På den ene skolen brøt det ut slåsskamp i køa inn til stemmelokalet etter åpenlys provokasjon og egging, og en gammel kvinne ble hardt skadet.
Erdoğan utnytter brutalt folks fattigdom og det er mange dokumenterte forsøk på å kjøpe stemmer. Den mest direkte var å tilby penger mot å vise frem bilde av at man hadde stemt på Erdoğans parti, AKP. Samme parti sendte sine folk på ulike jobbsentre i regionen og tilbød arbeidsledige kontrakter mot stemmer på presidentens parti. Det er vanskelig å være prinsippfast når nød og sult er alternativet, noe Erdoğan vet å utnytte.
Jeg besøkte 8 valglokaler denne hektiske valgdagen. Noen i litt større byer, andre i små landsbyer høyt oppe i fjellene. Som i Norge brukes skoler som valglokaler. Alle steder traff jeg grupper av unger og ungdommer som bevitnet valget, trakasseringen og fortvilelsen over fusk blant naboer og familie. Disse skolene var helt sikkert deres skole som de skulle møte opp til matte og gymtimen neste dag. Det de fikk se denne dagen var en oppvisning i undertrykkelse og maktmisbruk. Det er den samme undertrykkelsen som prøver å frata dem deres språk, kultur og historie. For selv om dette er kurdiske områder, er undervisningen på tyrkisk. Kurdisk er regnet som “ikke eksisterende”, det er et språk som ifølge styresmaktene ikke finnes. Skolen brukes til å prente inn den offisielle historien og forståelsen av Tyrkia, og inngår i forsøket på å vaske bort den kurdiske identiteten.
Erdoğan gikk på et sviende nederlag i lokalvalget, men sitter fortsatt ved makta. Erfaringen tidligere er at valgte ordførere og folkevalgte blir fengsla eller skiftet ut med lojale folk, ofte fra Erdoğans parti AKP. Det frykter mange vil skje igjen nå. Erdoğan er ingen demokrat, Tyrkia er ikke et demokrati.
Med få rettigheter, liten mulighet til å praktisere eget språk og kultur, og med få jobbmuligheter er det mange som ønsker seg bort.
“Våre unge menn ser ingen fremtid i Kurdistan”, klaget en eldre mann til oss. “De reiser til Europa fremfor å bli her og bygge landet”.
Av de fire guttene som hang på sykkelen og fulgte dramaet i skolegården vil minst en reise til Europa. Kanskje til Tyskland til en dårlig betalt jobb, kanskje enda lenger, til en av blokkområdene i de største svenske byene. En blir servitør i et turistområde, en annen utgjøre et lite fnugg av de mange millionene med kurdere i storbyen Istanbul. Alle vil være langt fra fjellene, langt fra språket, kulturen og en fremtid som hadde trengt deres kloke hoder og sterke hender til å bygge opp samfunnet.
Publisert i Dagsavisen 26. april 2024.